HVAC-komponentsystemer (oppvarming, ventilasjon og klimaanlegg) er relativt små, og bruker kjølemiddel for å kjøle (varme) luften direkte, og har generelt ikke kanal for luftoverføring.
Sentrale luftkondisjoneringskomponentsystemer er større, og bruker kjølere for å produsere kjølt (varmt) vann. Vannpumper driver det avkjølte (varme) vannet gjennom rør, og distribuerer det til klimaanlegget. Der utveksler den varme med inneluft og litt uteluft, og kjøler (varmer) luften.
I store offentlige bygninger som kjøpesentre og teatre er det også nødvendig med vifter for å drive luften gjennom kanaler for å fordele den til ulike rom.
I denne prosessen må varmen som oppnås (spres) av kjøleren fra det kjølte vannet spres til luft, vann og jord gjennom utstyr som kjøletårn, eller omvendt. Denne varmevekslingsprosessen bruker for det meste vann som medium, og utstyret som driver dette mediet er kjølevannspumpen. Hvis varmen spres ut i luften, er det nødvendig med et kjøletårn for å forbedre varmeoverføringen. Kjølere, vannpumper, vifter og kjøletårn utgjør de viktigste-energiforbrukende komponentene i et sentralt luftkondisjoneringssystem. Sentrale klimaanlegg varierer i størrelse fra en enkelt bygning på noen få tusen kvadratmeter til et boligkompleks på millioner av kvadratmeter; det sentrale klimaanlegget i et boligkompleks kalles et fjernkjøle- og varmesystem. Utformingen og driften av et sentralt luftkondisjoneringssystem er et komplekst systemteknisk prosjekt og et sentralt fokus for dette studiet.
Mediet for varmeveksling mellom sentrale luftkondisjoneringssystemer i boliger og inneluft kan enten være vann eller kjølemiddel. Sentrale klimaanlegg for boliger er begrenset til størrelsen på boliger, med et byggeareal på flere hundre kvadratmeter.
Sammenlignet med tradisjonelle sentrale luftkondisjoneringssystemer, har sentralklimaanlegg i boliger generelt ikke et dedikert kjølerom; i stedet plasseres den utendørs varmeveksleren i områder som korridorer.
